Bloggarkiv

Facebook vs postkort

I løpet av oktober 2009 leverte Australian Post 20 postkort/brev til min postkasse i Eildon Road. Hver dag var like spennende – hvor mange kort får jeg i dag? De fleste kom fra Norge, noen fra Australia, ett fra USA og ett fra Finnland. Å sende postkort og brev er ikke lengre like vanlig som det en gang var. I dag er de fleste av oss godt vant med å kommunisere via epost og sosiale medier. Grunnen til at jeg nå plutselig mottok alle disse «offline» meldingene var et gruppearbeid på universitetet hvor vi måtte utføre ulike researchmetoder i faget «User Centered Design» (brukersentrert design). Gruppen besto av 4 studenter fra Norge, Australia, Hong Kong og Venezuela. Vi sendte ut totalt 590 private meldinger til utvalgte venner på Facebook, på vårt eget morsmål. Et lite utdrag:

«Hei! Som en del av min mastergrad på Swinburne University i Australia jobber jeg for tiden med emnet “brukersentrert design” med hovedvekt på teknologi og online sosiale medier.
Dette eksperimentet er satt i gang for å se hvordan Facebook-venner responderer på en ”real life” oppgave, og deres velvilje til å bruke tradisjonelle former for kommunikasjon, slik som postkort og brev. For å hjelpe meg med min research hadde jeg blitt veldig glad for å høre siste nytt fra deg!»

Dette var én av flere researchmetoder vi brukte for å komme nærmere et svar på vår problemstilling: «How does technology change the ways people interact?»

Vi mottok totalt 44 postkort og brev, 16 av de ble sendt fra Australia og 28 fra utlandet.
Dette tilsvarer en respons på ca 7,5%. Vi kan vel konkludere med at teknologien og sosiale medier seirer over brev i postkassen. Ikke et veldig overraskende resultat i grunn, men det var en spennende prosess. Det som overrasket meg mest, var at de fleste kortene kom fra folk jeg har lite eller ingen kontakt med lengre. Det var ekstra hyggelig!

postcards

 Utrolig gøy å få så mange kort og brev i løpet av få uker!

Historien om jenta som ville bli designer

Bardufoss Videregående Skole

Jeg hadde klippet av meg det lange håret og farget det sort, ja sånn sort med blå-nyanser i. Favorittplagget var en kritthvit selebukse og jeg hadde ny Haglöfs skolesekk, som det viste seg alle andre også hadde. Etter ni år grunnskole med 7 elever i klassen, var jeg nå klar for tre år med hele 25 klassekamerater! Tre år med allmenne fag. Året var 1998. Jeg visste jeg burde ha valgt en mer kreativ studieretning, men jeg fulgte strømmen. Det gikk sånn passe. Beste karakter på vitnemålet ble valgfag tekstilforming. Det sier vel sitt.

Sommeren 1999 dro jeg på språkreise til Bournemouth i England. Der var det fint. Fikk virkelig utfordret engelskkunnskapene, noe som ikke var min sterkeste side. Sjenert var jeg også, spesielt når jeg måtte snakke engelsk! Hva om jeg sa noe feil? Skummelt. Jeg drømte om et utvekslingsår i USA, men det ble med drømmen. Enda mer skummelt.

Samme høst flyttet jeg hjemmefra, og året etter fikk jeg førerkort og deltidsjobb på cafè. Jeg “levde livet” på Setermoen. Så ble jeg RUSS da, gikk med rød selebukse (ble lei den hvite) og lagde litt liv med mine klassekamerater. Samtidig funderte jeg over framtida og sendte inn en søknad til folkehøgskolen i Moelv. Linjevalget falt på “Foto og grafisk design”. Dette ville jeg lære mer om. Jeg skulle begynne på min første kreative utdanning!

 

Ett år i Moelv

Det var blitt august 2001. Jeg hadde kjøpt meg et nytt lite stereoanlegg med mini-disc spiller, og sammen med mamma var jeg nå på tur retning Mjøsa i lånt bil. Vi parkerte utenfor en stor bygning høyt oppe i en skråning, omringet av skog og jorder. Frisk luft og god utsikt. Her skulle jeg bo. Jeg var klar for ett år på folkehøgskole. Mamma dro hjem.

Jeg var godt forberedt, med pappas gamle speilrefleks fra 70-tallet i bagasjen og et passe åpent sinn. Det ble et bra år, med minner (og venner) for livet. Vi dro på bli-kjent-tur til Rondane, fototur til Røros og Berlin, Inter-rail rundt omkring i Europa, samt utallige utflukter og foto-ekskursjoner i nærområdet.

Skolen hadde foto-studio og mørkerom. Vi skiftet stadig filmruller i kameraene våre, både sort/hvit negativ og farge positiv. Det var en spennende prosess å observere fotopapiret liggende å flyte i vann mens sorte konturer ble mer og mer tydelig. Plutselig satt jeg med et bilde i hånda. Fascinerende.

I naborommet sto de fargerike Macintosh maskinene. Jeg hadde jo brukt litt PC på skolen før, men var ikke spesielt interessert i teknologi. På denne tiden var det ikke vanlig å ha egen laptop. Vi ble introdusert til Photoshop og Quark X-Press, besøkte trykkeri, designet årboken og hadde 3 uker praksis i valgfri bedrift. En ting er værtfall sikkert – dette ga mersmak! Men, what next?

 

MI, Trondheim

Med rastafletter og solbrun hud møtte jeg opp i MI’s lokaler ved Bakke bru. Det var ikke all verden av muligheter for designutdannelse i Norge, og Trondheim hørtes ut som en fin by. Så her var jeg da. Ny by, ny skole, nye mennesker. Spente elever ble raskt kjent og året fortsatte med research, tegning (med dyre Pantonetusjer), designprinsipper, masse ny inspirasjon, og venner for livet!

Dette ble starten på et eventyr og en framtid jeg trodde jeg bare kunne drømme om. MI hadde nemlig et samarbeid med Curtin University i Perth, Australia. Australia liksom. Det var så fjernt langt borte. En helt annen verden jeg nesten ikke visste noenting om. Jeg sendte inn en søknad og ventet spent med et stort smil om munnen.

Jeg fikk tilbud om studieplass, men «with conditions». Engelskkarakteren var ikke god nok. Jeg klarte heller ikke engelsktesten de stilte krav om. Men jeg ville, jeg skulle. Så jeg bestilte meg enveisbillett til Perth på turistvisum. Det var jo dette jeg drømte om. Utenlandsstudier. Oppleve et nytt land, en ny kultur. Og ikke minst, bli god i engelsk. Noen sjanser må man ta i livet, små og store. Dette var en stor, og jeg angrer ikke et sekund!

Dette var starten på det jeg ønsker å fylle denne bloggen med. Et springbrett ut i den store verden for å lære mer om livet, andre mennesker og kulturer, og så klart design.

Når jeg blir stor skal jeg bli…

…lærer. Så var det arkitekt, interiørarkitekt, ingeniør (jeg ante ikke hva det var, men alle snakket jo om det)… Så oppdaget jeg design. Grafisk design. Ja, og så foto da! Dette var i 2001.

Nå er det 2013,  jeg er utdannet multimediedesigner og jobber for tiden som selvstendig næringsdrivende i Oslo.  Jeg har lært mye siden 2001. Veien har vært lang, men spennende! Hele tiden har det vært en stor motivasjon som har drevet meg: SKAPERGLEDE.

De siste 10 årene har jeg vært veldig bestemt på hva jeg vil jobbe med, men når det kommer til stykket så er det jo så mange muligheter. Jeg har erfaring fra mange ulike områder innen design, en bransje i stadig utvikling. Ønsker jeg en variert jobb eller å spesialisere meg? Fast ansatt eller frilans? Jeg er værtfall heldig som kan velge.

// Jorun

graduation7

Foto: Melissa Veerapen